Plutselig ble jeg mamma'n til en liten tyv, og fikk en viktig åpenbaring...

Kl er 09:20, og jeg er godt igang på jobb. For en halvtime siden ringte jeg hjem og snakket med den yngste på 7 år: hun hadde besøk av en venninne og sammen skulle de gå til skolen. De begynner litt senere denne dagen, så derfor hadde jeg avtale at jeg skulle ringe når det var tid for å kle på og gå. Så kl 09:20 er jeg mindre stresset, vel vitende om at jentene var godt igang nede på sfo, eller iallefall på vei i sneglefart.

Men der tok jeg feil. Kl 09:20 ringer mobilen min. Fordi jeg er opptatt på jobb, velger jeg å ikke ta den. Men etter noen få minutter ringer det igjen. Jeg tar den opp og sjekker; hmmm, samme nr som har ringt begge gangene. Og jeg kjenner det ikke igjen, det er ikke skolen, ikke sfo, ikke lærer eller noen andre jeg kjenner. Jeg velger å svare denne gangen.

Hei, dette er **** ***** , butikksjef på dagligvarebutikken; jeg står her med datteren din og en venninne, de har blitt tatt i å stjele godteri!

Jeg kjente at hele meg ble gele, og jeg var sikker på at jeg hadde hørt helt feil.

Hæ?!! Hva er det du snakker om? Hvilken datter?!

Jeg var et øyeblikk sikker på at jeg hadde flere enn de to jeg har: Det kunne jo ikke være noen av de to, mine jenter gjør jo ikke slikt...!?


Men jo, min lille minste datter hadde gjort noe slikt. Nå nettopp, på vei til skolen tidlig på formiddagen, før de fleste andre går i butikken, da det var helt tomt og ingen andre kunder der, bare ansatte; så fikk min lille minste datter og hennes gode venninne det innfallet at de skulle gå inn og prøve å stjele litt godteri.

Jeg snakket litt med butikksjefen. Det var en veldig hyggelig, rolig og forståelsesfull mann, han så angeren lyste mente han, og trodde nok ikke dette kom til å skje igjen. Siden de var så små (bare 7 år!!!!???) så kom han ikke til å gjøre noe mere med det. Men antagelig kom de til å følge med om de kom inn i butikken alene igjen.

Og så fikk jeg snakke med den lille godtetyven. Hun var spak, jeg hørte nesten ikke hva hun sa. Og nesten med en gang jeg begynte å snakke, så kom gråten. Jeg visste jo ikke hva jeg skulle si, dette er jo ikke noen samtale jeg hadde forventet å måtte ha så tidlig i livet hennes; og helst hadde jeg sluppet å ha den i det hele tatt!

Jeg hørte meg selv si at jeg ble veldig skuffet. Og jeg tenkte flyktig at uff, det er sånt jeg ikke liker å skulle si til barna mine, det er helt unødvendig. Men så i neste nanosekund tenkte jeg at jo, dette er faktisk helt greit å si. I denne situasjonen vi befant oss i: jeg på jobb, snakkende i mobilen med min lille datter stående nede i lokalbutikken tidlig en formiddag fordi hun har stjålet! Det er faktisk greit å uttrykke at jeg overhodet ikke hadde forventet dette, at hun har brutt en tillit og en regel som er ganske alvorlig. Men jeg understreket at jeg ble skuffet over det de hadde funnet på å gjøre, sånn at det ikke skulle høres ut som jeg var skuffet over henne.

Vi ble enige, eller rettere: jeg forkynte at vi kom til å måtte ta både en og to prater om dette hjemme. Og jeg hørte hun hulke og si ja, jeg skjønner det, det er greit, jeg vet vi må snakke om det! Lille snuppen... Jeg var lei meg, sint, skuffet, medfølende, oppgitt, fortvilet... det meste egentlig som kan forbindes med mindre gode følelser. Og jeg tenkte plutselig at akkurat sånn har hun det også, men sikkert enda litt verre; så fint! Så bra at jeg hører hun er fortvilet, skremt og litt knekt. Da er det håp, tenkte jeg; da er det håp om at det blir med denne ene gangen, at hun nå har fått seg en skikkelig lærepenge og at det aldri kommer til å skje igjen.

Jeg husker jo selv hvordan vi kunne stjele som ravner fra både dagligvarebutikker og klesbutikker. Det var gjerne sminke det gikk i. Vi var dog litt eldre, gikk på ungdomsskolen og videregående. Det er mange som nasker i den alderen, og jeg håper at hun kommer til å holde seg for god for det i framtiden. At hennes karriere som butikktyv er helt og fullstendig lagt på hylla. Fra nå av vil hun opptre som et lovlydig lite menneske under veildedning.

◘X◘◘X◘

Resten av dagen gikk sånn noenlunde. Jeg tror jeg tenkte på det hele tiden, og jeg tror jeg var ganske fraværende til tider. Jeg kjente jeg ble mer og mer urolig jo nærmere klokka næremet seg arbeidsslutt. 

På vei hjem bestemte jeg meg for at jeg skulle være helt rolig og høre ordentlig på henne. Jeg hadde nemlig fått en urolig tanke i hodet: ofte gjør barn og unge slike dårlige valg fordi de søker oppmerksomhet og spenning. De føler seg ikke sett. Er det sånn det var med datteren min også? 

Vi lever et litt hektisk liv til tider, begge vi foreldre har fulle jobber, jentene trener mye og vi spiser aldri før etter 18. Ofte spiser vi i puljer. Så detter vi sammen i sofaen; jentene for å se litt tv, vi voksne med laptop eller avis. Og voksne som leser avis eller jobber på laptop er ikke veldig tilstedeværende. 

Aktivt tilstedeværende er det noe som heter: Vi er så langt derifra der vi sitter!

Og morgenene er ikke veldig relasjonsbyggende de heller: jeg opp tidlig for å ordne matpakker (liker å overraske dem!), vekke og hjelpe til å finne klær. De spiser frokost mens jeg diller rundt med alt som skal ordnes om morgenen med to skolebarn. 

Den bedre halvdel står ikke opp før han absolutt må, hiver seg i dusjen, kler seg i en fei, og stormer ut døra. Felles frokost med hyggelig dekket bord og småtrøtt koseprat finnes ikke. Vi vet ikke hva det er. 

Barnehage og sfo er flittige samarbeidspartnere i våre liv. Jentene blir opplært til selvstendighet, ikke bare fordi det er utviklende for dem, men like mye (eller mer?) fordi det er helt nødvendig. Uten selvstendige barn som kan ta ansvar for seg selv og som jeg slipper å ordne for mye for, går ikke hverdagen vår rundt sånn som vi har lagt den opp pr idag.

Jeg får vondt når jeg tenker på det, og vondt når jeg skriver dette. Jeg ser det så tydelig: Foruten å være en impulshandling styrt av spenning og lysten på noe godt, så er det lille tyverforsøket også en måte å si at nå trenger jeg at dere tar dere sammen, jeg trenger mer enn det dere gir meg! Jeg trenger grenser og veiledning, jeg trenger kontakt og jeg trenger at dere er aktivt tilstedeværende slik at jeg kan føle at dere er tilgjengelige! Det er ikke jeg som er 7 år som skal ta ansvar for at jeg lærer meg de viktige tingene: Det er dere som er voksne og foreldrene mine som bærer alt ansvaret for mitt liv på deres skuldre! Kjenner dere tyngden? Eller er dere blitt så vant til det over tid at det ikke kjennes lenger? Ta dere sammen!!!

Ja, jenta mi! Jeg lover deg: jeg skal ta meg sammen. Jeg skal omorgansisere litt og sørge for at vi tilbringer mer tid sammen med dere barna, sørge for at det alltid blir tid til minst en god samtale i løpet av dagen, sørge for den rette balansen av kvalitet og kvantitet. Jeg tror ikke på kvalitet hvis det ikke finnes et minimum av kvantitet... 

Hun fikk seg en støkk idag, lille søte minstejenta mi. Men jeg, mamma'n fikk en minst like stor støkk. Det skal aldri skje igjen!

Read more...

Det er blitt litt mindre av meg

Det er med glede jeg registrerer at jeg er blitt noe smalere. Rart egentlig for jeg har ikke gjort noe for det, men jeg kan ikke si annet enn at jeg liker det. Og skal prøve å opprettholde det.

Har tenkt i en evighet på at jeg burde trene og gjøre noe med denne kroppen. Denne kroppen som var så utrolig flott da jeg var yngre, og som hadde alle forutsetninger for å forbli en flott kropp. Men som jeg lot forfalle sakte med sikkert. Først fordi det ikke virket som om jeg trengte å måtte gjøre noe, jeg så jo smashing ut såklart etter årevis med heftig dansetrening flere ganger i uken.

Men etter en stund med lite søvn, mye alkohol, litt narkotika og dårlig kosthold kom litt mage.

Etter svangerskap og fødsel kom mer mage, en god del hofteflesk og slappere rumpe. Merket også at et eller annet skjedde med overarmene. Så en dag da jeg så meg i et bakfra speil, fikk jeg jammen se at jeg hadde fått antydning til fleskerygg også.

Men av en eller annen grunn så syntes jeg ikke noe av dette var noe å bry seg nevneverdig om. Istedet fortsatte jeg å ikke bruke kroppen til annet enn hverdagsbruk (tror nok kroppen min skal være veldig glad for at jeg ikke har lappen..!) overbeviste meg selv om at det var flott med kvinner som ble gamle på den naturlige måten...

Under og etter det andre svangerskapet, så jeg enda mykere og rundere ut. Og selvom mye forsvant med amming det første året, ble mye sittende igjen på denne kroppen.

Etter at kroppen og dama ble 35, skjedde det et eller annet: det kjentes verre ut enn noensinne, mykere og mer kvapsete. Gud forby, jeg hadde jo tross alt ikke vært kvapsete før da! Jeg forsøkte å ikke bry meg om det av en eller annen grunn. Kanskje fordi jeg hadde mye annet å bry meg om.

Men i det siste er det blitt vanskelig ikke å tenke på det heeeeele tiden. Klær er for trange, sitter feil, og jeg vet ikke hvilken str og hvilken form jeg skal kjøpe nye i. Jeg kjenner meg ikke bra, jeg kjenner ikke meg selv igjen.

Så i sommer bestemte jeg meg for at noe måtte skje. Ikke det at jeg har klart å komme igang med noen trening.... Men jeg har snudd på kostholdet mitt, prøver å spise sunnere og riktigere, og ikke fullt så mye ad gangen. Og jeg prøver å bevege meg mer og riktigere selvom jeg ikke trener.

Og jommen ser det ikke ut til å gi resultater! Jeg håper det fortsetter, for jeg vil være et attraktiv gammal kjerring for samboeren min.

Igår koste vi oss forresten, men div godsaker bestilt på sexshop; herlig med lek og moro selvom man er blitt gammel...

Read more...

En adoptivdatters bekjennelser

Jeg liker ikke moren min. Jeg kan faktisk ikke fordra henne. Hun er dessverre et slikt type menneske som jeg ikke kan utstå. Det har vært slik så lenge jeg kan huske. Vel, såklart har også jeg minner fra da jeg var lite barn om at jeg krøp opp på fanget til mamma for kos og trøst. Men jeg har minner om at jeg krøp opp på fanget til nabokona også for kos og trøst. Og fanget til mormor. Og favnene til moren til bestevenninnen min. Det er ikke noe spesielt med minnene om fanget til mamma.

Helt fra jeg var ganske liten har jeg vært flau over mamma. Jeg har ønsket henne langt vekk. Jeg syntes hun var ekkel og høyrøsted. At hun lagde ekle høye lyder når hun spiste og drakk (hun gjør det ennå...). Hun gikk i antrekk som var lite kledelige for hennes kropp og utseende (hun gjør det ennå...). Hun maste og maste og maste, samtaler med henne var som å sitte i forhør (hun gjør det ennå...).

Jeg syntes det var så rart når venninner tydelig var venner med mødrene sine, og høylytt ga uttrykk for at de var glade i dem og ikke hadde noe imot dem. Det var helt fremmed for meg. Jeg syntes faktisk at mamma var stygg og fæl og ekkel og skikkelig dum. Og det som er litt trist er at jeg syns det ennå. Nå er jeg godt voksen og med egne barn. Tenk om barna mine tenker sånn om meg? Jeg liker ikke den tanken.

Men samtidig så tror jeg aldri de kommer til å ha slike tanker om meg som er moren deres. Jeg har nemlig båret dem begge under bringen. Jeg har smertefullt og skrikende presset dem begge ut av min egen kropp, der de fikk vokse fra bittelite frø til ferdig baby. Jeg ser, hører og føler meg selv i begge barna mine. Vi har mye til felles og jeg forstår dem begge uten at vi trenger å si så mye.

Moren min har ikke hatt noen under bringen. Hun har aldri følt den samme smerten. Hun og jeg deler ingen gener eller arvelige egenskaper, og vi er grunnleggende forskjellige på alle måter. Vi har ingenting til felles, og jeg føler ikke hun noensinne har forstått meg eller mitt. Ei heller har jeg forstått henne. Hadde jeg truffet og blitt kjent med henne i en annen setting som voksen, kan jeg aldri tenke meg at jeg hadde likt henne eller følt for å bli god venn med henne. Jeg vil ikke ha slike venner.

Jeg har ofte, både som barn, ungdom og nå som voksen, lurt på om det hadde vært noen forskjell dersom moren min og jeg hadde hatt noen av de samme genene. Ville jeg følt at hun var mamma'n min? Ville jeg sett forbi alt det flaue, dumme og ekle? Ville jeg likt å bli omfavnet av henne dersom hun hadde vært min kjødelige mor som hadde båret meg under bringen?

Slikt får man jo ikke svar på... Men jeg tror det dessverre. Jeg tror at alt hadde vært annerledes dersom jeg var blitt unnfanget inni kroppen hennes. Jeg tror vi hadde hatt et bånd, en tilhørighet til hverandre som er unik og spesiell, og som jeg har med begge mine barn. Jeg har følt dette båndet mellom alle andre barn og foreldre jeg vet om, bortsett fra de som er adopterte.

Jeg har opp igjennom kjent et par, tre adopterte jenter godt. De har vært som meg alle sammen, og veldig mange jeg hører om er også sånn: Det er faren sin de har den beste kommunikasjonen og kontakten med, det er ham de føler seg i familie med. Moren er der bare, ofte som en teit klump man må drasse på og føle takknemlighet til. For takknemlighet kommer man som utenlandsadoptert ikke utenom uansett hvordan man vrir og vender på det.

Kanhende er det kulturelt; at det er opplest og vedtatt i vår kultur at vi skal føle slik takknemlighet. Det spiller faktisk ingen rolle hva som er opphavet til slik følelse, faktum er at den er der. Jeg må håndtere den og jeg må ta stilling til hvorvidt den følelsen skal få styre mitt forhold til moren min eller ikke. Så langt har jeg etter beste evne prøvd å se bort i fra den. Jeg lykkes nesten.

Det er dette jeg synes er det triste ved det faktum at jeg er adoptert. Jeg kan klare annerledeshet, jeg kan klare fordommer, jeg kan klare en million dumme ubetenksomme spørsmål. Men det å et helt liv ikke like, hate, føle avsmak for den personen det er en selvfølge å elske... det er trist. Og vondt. Og nedrig.

Jeg vil virkelig ikke føle det slik. Men jeg har gjort det så lenge jeg kan huske. Og jeg har prøvd etter beste evne å snu på det. Overbevise meg selv om at det dreide seg om ungdomsopprør. Men jeg er ingen ungdom lenger. Og jeg har heller ikke vært noen ungdom hele livet mitt. Jeg har også vært et barn. Et barn som aldri følte noe for moren sin.

Jeg kan ikke betro dette til noen ansikt til ansikt. Hun må ikke få vite at jeg føler det slik, da tar jeg livet av henne. Så derfor har jeg sagt det her.

Read more...

Vi kræsjer med venninnens foreldre på grensesetting

Den lille har en venninne som hun har kjent siden barnehagetiden, og de er forholdsvis mye sammen. De går til skolen og leker gjerne litt på fritiden. Vi bor slik at vi kan se huset deres. Det er en parkeringsplass og en lekeplass som skiller.

Så har det seg slik at foreldrene til denne jenta er i overkant beskyttende i forhold til det vi er. De slipper henne nærmest ikke av syne, hun blir og skal følges overalt og de er tildels nøye på hvem hun velger å være sammen med.

Nå er hverken barns pappa eller jeg sånne som mener barn skal klare seg selv til enhver pris. Vi har regler som de fleste, setter grenser og har ikke latt minsta særlig ut av syne vi heller. Inntil nå...

Hun er i slutten av første klasse, bor ca 5 min unna skolen i voksen jevn gange langs en nærmest bilfri og trygg skolevei. Vi bor slik at vi er omgitt av skolekamerater i div alder på alle kanter i et rolig og stille miljø.

Vi finner det nå naturlig og riktig å slippe opp mer og mer. Hun har selv uttrykt ønsker om å få gå hjem selv sammen med en venninne, gå uten voksenfølge til skolen, være ute på egen hånd og besøke venner i gåavstand hjemmefra. Og hun har fått endel av disse ønskene innfridd.

Hun har nemlig en annen venninne der foreldrene er helt motsatt; denne jenta har allerede mobil og egen nøkkel, har gått alene til og fra skolen sammen med et eldre søsken fra dag 1, og klarer seg nå helt på egen hånd. Jenta mi vil gjerne gjøre som denne jenta, og ta følge med henne daglig.

Og jeg vil så veldig gjerne innfri minsta min sine ønsker. Ikke bare fordi hun maser og at det er lettvint for oss i hverdagen (da slipper vi jo både følging og henting; mye tid spart!), men aller mest fordi jeg ser at lillejenta mi ikke lenger er så liten. Hun fortjener å få skikkelig sjanser på å vise både for seg selv og andre at hun er blitt så stor at hun kan klare seg mer og mer selv.
Jeg ønsker å ikke være en slik forelder som hindrer utvikling og modning, men en sånn som legger til rette for vekst og utvikling, og som tør å gi barna mine tillit. Da tror jeg man får mye tillit tilbake når de kommer til den tiden i livet da tillit mellom foreldre og barn kan være avgjørende for en rekke store og små valg.

Men: de (etter min mening) overbeskyttende foreldrene til denne første jenta står delvis i veien for meg. Vi har, som min bedre halvdel påpeker, bl.a inngått en avtale om følging til skolen sammen med dem. Jeg kan veldig tenke meg å endre på den avtalen, at de går sammen til skolen, men at vi voksne ikke lenger trenger å følge. Det å bryte den opprinnelige avtalen vil være å gjøre hverdagen vanskeligere for denne familien, for de mener at jentene er for små til å gå alene (selvom de er i følge) vil dermed velge å ikke ha avtale med oss i det hele tatt.  Men det er da strengt tatt deres valg...?
Når de går sammen med jentene opptrer de overbeskyttende og jeg synes ikke de gir jentene en sjanse. Etter min mening fratar de datteren min noe. Ikke at den lille tiden hun tilbringer med disse foreldrene er avgjørende, men det irriterer meg!

Det irriterer meg også at når for eksempel datteren min ringer på hos de for å få med seg venninnen sin ut på lekeplassen der jeg har avtalt at hun skal holde seg, at de sier "nei, det kan ikke ***** for vi har ikke mulighet å være med ut, men du (min jente) får komme inn til oss".
Når vi litt med vilje har gitt henne tillatelse til å ferdes her og der alene, så irriterer det meg at fordi hun er sammen med akkurat den venninnen så får hun ikke gleden av å ferdes nettopp alene, for de må følge med sin egen datter.

Jeg er klar over at jeg ikke får gjort så mye med det. At de har en slik oppdragelse kan ikke jeg gjøre noe med. Men jeg kan legge til rette for min egen datter, slik at vi gjør slik vi mener er best. Jeg kan ikke og vil ikke ta hensyn til andres bekymringer og redsler når jeg selv ikke føler det i det hele tatt. Jeg vil ikke at andre skal hindre mine barn. Jeg vil ikke gøre ting på en annen måte bare fordi vi inngikk en avtale for snart ett år siden.

Jeg ser jeg er nødt til å snakke med dem. Og få orden på dette her. Lillejenta mi er blitt stor, og jeg ser det som min plikt som forelder å følge det opp, ikke hindre det.

Read more...

Endringer i livet

... det kan dreie seg om så mangt, både de store og de små tingene. Jeg ble i forrige uke forespeilet tildels store endringer på jobben. Det var et lite sjokk, på tross av at det på sett og vis var ventet. Men til min fordel ble forslaget trukket tilbake, og jeg slipper gå hele sommeren å tenke på hvordan det kommer til å bli til høsten. For vi fortsetter som før. Er veldig glad for det.

Så er det andre endringer som også kan skje. Jeg var lenge rimelig klar for at jeg kanskje ønsket å bryte dette samlivet jeg lever i. Det kjentes tungt, trist og fremmed. Jeg hadde ingen å prate med, vi som levde sammen levde på hver vår planet, i stillhet eller i bitende diskusjoner. Det var vondt, hver morgen og hver kveld var det vondt å være hjemme. Men så har man barn, og dermed så blir man hjemme. Så på hjemmefronten var jeg klar for endring...

Men også her ble forslaget trukket tilbake. Og vi fortsetter som før, jeg slipper å gå hele sommeren å lure på hvordan høsten kommer til å bli. Jeg er veldig glad for det. For det er selvsagt en grunn til at jeg endret mening, og nok en gang ønsket veldig å få samlivet vårt til å fungere igjen. Men den konkrete grunnen...? Nei, jeg klarer ikke redegjøre for det på en skikkelig måte. Det er en av de tingene i livet som bare blir sånn, som bare må aksepteres: to mennesker har funnet veien fram til hverandre, og de kan ikke slippe. Selvom veien de går til tider er bratt, full av stup og sikten uklar; så finner de alltid tilbake til hverandre.

Å tenke seg livet uten den andre er ikke et optimalt liv. Jeg trenger ham. Og han trenger meg. Vi må riktignok jobbe med å behandle hverandre snillere og ta bedre vare på hverandre, men det kjenner jeg at vi skal klare. Jeg er klar for å gjøre endringer i samlivet!

Read more...

Jeg kunne av og til hatt lyst til å mute dem...

Innimellom så blir jeg bare så vanvittig lei av å høre på den evige jablinga til ungene: Så utrolig mye totalt uinteressant de driver å preiker i vei om. Det interesserer vel meg ett visst sted om den ene i klassen har grønn ditt eller om noen sa sånn eller gjorde slik, og at katter maler er jeg fullstendig klar over!

Jada, jeg oppfører meg som en god mamma, jeg hører etter, lytter og gir oppbyggende tilbakemeldinger. Men jeg klarer ikke la vær innimellom å tenke "herregud! bli ferdig nå da, jeg har viktigere ting å tenke på!"

Så er det noen ganger jeg kan ha litt vansker med å oppføre meg ordentlig, dvs slik en mamma skal når barnet hennes søker oppmerksomhet og kanskje sitter å undrer seg over dette eller hint. Hvis jeg for eksempel ser på tv, leser bok eller avis, eller driver med noe på pc'n....ja da er det vanskelig å leke den engasjerte, oppbyggende mamma'n som gir av sin dyrebare tid sammen med barna sine!

Det er ikke det at jeg synes de er uinteressante som mennesker, og det er heller ikke hver gang jeg tenker slik; men innimellom kan jeg altså spare meg for intetsigende pjatt fra folk på barneskolen. Så det kunne vært deilig å hatt muligheten til å mute dem fra tid til annen...

Read more...

Jeg lever i en løgn

Dessverre oppdaget jeg for mange år siden at jeg faktisk ikke elsker ham i det hele tatt. Jeg husker veldig godt nøyaktig det øyeblikket det gikk opp for meg, jeg kan kjenne luktene fra utestedet rundt meg, jeg hører musikken som ble spilt, og jeg kjenner den forferdelige følelsen fra magen og opp igjennom hele kroppen: "Herregud, jeg elsker ham ikke...!"

Men her sitter jeg da; maaaange år senere, samboende og med to barn fått med denne mannen jeg altså fant ut jeg ikke elsker...Jeg valgte altså å ignorere det, og spille et spill. Hvorfor? Redsel tror jeg, frykt for å være alene, frykt for ikke å få de barna jeg ville ha i tide, frykt for å være en taper på kjærlighetsfronten; jeg hadde jo allerede ett mislykket forhold bak meg, og jeg tror jeg var livredd for å vise verden et evt nytt mislykket forhold. Så jeg valgte å ikke gjøre noe med den gnagende følelsen av feil som plutselig gjennomsyret meg akkurat den sommerkvelden for mange år siden.

Istedet ble det barn, flytting og full etablering. Det har jo gått fint. Det er jo ikke sånn at jeg ikke har kunnet fordra fyren, han er kjekk og sexy, morsom, omsorgsfull og absolutt likandes. Så en god del år tror jeg faktisk jeg var ordentlig forelsket i ham, at jeg utviklet en form for ekteskapelig kjærlighet til ham. Det går nemlig veldig fint å leve et godt liv med en man ikke er hodestups forelsket i. Det hjelper såklart at fyren er lekker å se på, at man har samme humor, et par felles interesser og at sexlivet lever godt. Utover det er det stopp. Da må en starte på lista over alle de tingene ved ham som jeg misliker sterkt, som jeg ikke kan fordra og som er årsaken til at jeg nok aldri kan elske og ære denne mannen av hele mitt hjerte. Vi er grunnleggende forskjellige, og det er dessverre sider ved ham jeg rett og slett finner motbydelige.

Det er blitt veldig tydelig for meg den siste tiden. Jeg har skjønt at jeg nå befinner meg et sted i livet der ting gjerne endrer karakter: det som var stramt og yppig, er nå hengende og ikke fullt så yppig. Det som var enkelt (som å stramme opp magen ved noen enkle øvelser om kvelden), er nå et større prosjekt som må planlegges og legges inn i ukentlig agenda. Og det som var hett og dampende når som helst, er nå ikke spesielt fristende noen gang på døgnet... Tilnærmelsene hans tenner meg ikke. Jeg er død og likeglad når han kommer med kroppen sin, kjærtegnene sine og ønsker intimt samkvem. Jeg biter tenna sammen, og håper han ikke trenger for lang tid.

Samlivet er blitt en byrde. Jeg slapper ikke av lenger. Jeg elsker ham ikke. Og jeg tror ikke jeg har elsket ham på 14 år. Vi har vært sammen i 15... Dette samlivet er en løgn.

Read more...