En adoptivdatters bekjennelser

Jeg liker ikke moren min. Jeg kan faktisk ikke fordra henne. Hun er dessverre et slikt type menneske som jeg ikke kan utstå. Det har vært slik så lenge jeg kan huske. Vel, såklart har også jeg minner fra da jeg var lite barn om at jeg krøp opp på fanget til mamma for kos og trøst. Men jeg har minner om at jeg krøp opp på fanget til nabokona også for kos og trøst. Og fanget til mormor. Og favnene til moren til bestevenninnen min. Det er ikke noe spesielt med minnene om fanget til mamma.

Helt fra jeg var ganske liten har jeg vært flau over mamma. Jeg har ønsket henne langt vekk. Jeg syntes hun var ekkel og høyrøsted. At hun lagde ekle høye lyder når hun spiste og drakk (hun gjør det ennå...). Hun gikk i antrekk som var lite kledelige for hennes kropp og utseende (hun gjør det ennå...). Hun maste og maste og maste, samtaler med henne var som å sitte i forhør (hun gjør det ennå...).

Jeg syntes det var så rart når venninner tydelig var venner med mødrene sine, og høylytt ga uttrykk for at de var glade i dem og ikke hadde noe imot dem. Det var helt fremmed for meg. Jeg syntes faktisk at mamma var stygg og fæl og ekkel og skikkelig dum. Og det som er litt trist er at jeg syns det ennå. Nå er jeg godt voksen og med egne barn. Tenk om barna mine tenker sånn om meg? Jeg liker ikke den tanken.

Men samtidig så tror jeg aldri de kommer til å ha slike tanker om meg som er moren deres. Jeg har nemlig båret dem begge under bringen. Jeg har smertefullt og skrikende presset dem begge ut av min egen kropp, der de fikk vokse fra bittelite frø til ferdig baby. Jeg ser, hører og føler meg selv i begge barna mine. Vi har mye til felles og jeg forstår dem begge uten at vi trenger å si så mye.

Moren min har ikke hatt noen under bringen. Hun har aldri følt den samme smerten. Hun og jeg deler ingen gener eller arvelige egenskaper, og vi er grunnleggende forskjellige på alle måter. Vi har ingenting til felles, og jeg føler ikke hun noensinne har forstått meg eller mitt. Ei heller har jeg forstått henne. Hadde jeg truffet og blitt kjent med henne i en annen setting som voksen, kan jeg aldri tenke meg at jeg hadde likt henne eller følt for å bli god venn med henne. Jeg vil ikke ha slike venner.

Jeg har ofte, både som barn, ungdom og nå som voksen, lurt på om det hadde vært noen forskjell dersom moren min og jeg hadde hatt noen av de samme genene. Ville jeg følt at hun var mamma'n min? Ville jeg sett forbi alt det flaue, dumme og ekle? Ville jeg likt å bli omfavnet av henne dersom hun hadde vært min kjødelige mor som hadde båret meg under bringen?

Slikt får man jo ikke svar på... Men jeg tror det dessverre. Jeg tror at alt hadde vært annerledes dersom jeg var blitt unnfanget inni kroppen hennes. Jeg tror vi hadde hatt et bånd, en tilhørighet til hverandre som er unik og spesiell, og som jeg har med begge mine barn. Jeg har følt dette båndet mellom alle andre barn og foreldre jeg vet om, bortsett fra de som er adopterte.

Jeg har opp igjennom kjent et par, tre adopterte jenter godt. De har vært som meg alle sammen, og veldig mange jeg hører om er også sånn: Det er faren sin de har den beste kommunikasjonen og kontakten med, det er ham de føler seg i familie med. Moren er der bare, ofte som en teit klump man må drasse på og føle takknemlighet til. For takknemlighet kommer man som utenlandsadoptert ikke utenom uansett hvordan man vrir og vender på det.

Kanhende er det kulturelt; at det er opplest og vedtatt i vår kultur at vi skal føle slik takknemlighet. Det spiller faktisk ingen rolle hva som er opphavet til slik følelse, faktum er at den er der. Jeg må håndtere den og jeg må ta stilling til hvorvidt den følelsen skal få styre mitt forhold til moren min eller ikke. Så langt har jeg etter beste evne prøvd å se bort i fra den. Jeg lykkes nesten.

Det er dette jeg synes er det triste ved det faktum at jeg er adoptert. Jeg kan klare annerledeshet, jeg kan klare fordommer, jeg kan klare en million dumme ubetenksomme spørsmål. Men det å et helt liv ikke like, hate, føle avsmak for den personen det er en selvfølge å elske... det er trist. Og vondt. Og nedrig.

Jeg vil virkelig ikke føle det slik. Men jeg har gjort det så lenge jeg kan huske. Og jeg har prøvd etter beste evne å snu på det. Overbevise meg selv om at det dreide seg om ungdomsopprør. Men jeg er ingen ungdom lenger. Og jeg har heller ikke vært noen ungdom hele livet mitt. Jeg har også vært et barn. Et barn som aldri følte noe for moren sin.

Jeg kan ikke betro dette til noen ansikt til ansikt. Hun må ikke få vite at jeg føler det slik, da tar jeg livet av henne. Så derfor har jeg sagt det her.

Read more...