Er det meg eller er det henne...? Om svigermor-svigerdatter-fenomenet

Det er den klassiske problemstillingen: svigerdatter og svigermor i klinsj. Det har vært sånn nesten helt fra begynnelsen av vårt forhold. Jeg skjønte raskt at dette ikke var noe menneske jeg kom til å trykke til mitt bryst, hun var veldig annerledes enn meg, annereledes på en for meg negativ måte. Hun var en klisje på en gjennomsnittlig norsk bygdekjerring: naiv, forhåndsdømmende, sladrende og med sterke meninger om det meste (spesielt ting hun ikke har peiling på).

Vi havnet i høylytte diskusjoner nesten ved den første middagen, og jeg fordi jeg ikke er en som stiller meg beskjeden i en sak jeg mener og føler mye om, så utartet det seg til nærmest en krangel. Hun hadde ikke peiling på det vi snakket om, hadde alle fakta utelukkende fra det ensidige idiotmediet VG, og uttalte seg belærende og nedsettende. Hun viste seg å være for dum til å skjønne deler av min argumentasjon, og for dum til å kunne innrømme det og dermed avslutte det hele.

Og jeg... jeg er en kverulant, som ikke helt klarer å la være å diskutere når jeg får muligheten. Så, ja: jeg påtar meg forsåvidt deler av ansvaret for at forholdet svigerdatter-svigermor i dette tilfellet suger som faen. Jeg burde stoppet, jeg burde lagt meg flatere og ikke snakket så høyt; da og i senere anledninger. Og jeg burde absolutt ikke la min svigerfamilie provosere meg og tirre meg på den måten de gjør. Men de gjør det! Og jeg kjenner det i hele meg! Jeg klarer bare ikke sitte stille å overvære, jeg må bare vise og annonsere at noen mener imot dem.

Jeg har forsåvidt et rimelig godt forhold til alle de andre utenom svigermor. De andre kan irritere meg litt, spesielt i deres eget forhold til svigermor, fordi de lar henne komme unna med alt mulig bare fordi hun "er bare sånn". Men svigermor er i mine øyne en vanvittig teit og dum kjerring, som aldri har noe godt å si om noenting, som alltid er negativ og som ikke evner å se forbi sin egen nese. Sånne folk har jeg aldri klart å omgås. Men ellers i livet treffer man slike bare som kolleger eller perifert bekjente og det er ikke noe problem å unngå dem til en viss grad. Man pleier ikke frivillig omgang med mennesker man ikke liker, så da slipper man å bli provosert og man slipper å måtte forholde seg til dem.

Men så treffer man altså et slikt menneske, en slik som man bare ikke kan klare å like, i en setting der det er svært avgjørende at man faktisk gir alt for å opprette et godt forhold til, og som det også forventes at man tar til seg, at man tilpasser seg og blir glad i. Man treffer altså sin svigermor. Og sannheten faller ned over en som en tung tung stein: hun er en sånn! En sånn jeg ikke liker, en sånn jeg aldri kommer til å like, en sånn som ikke kommer til å forstå hva jeg mener og som bare ser seg selv.... Hun er blitt min svigermor...

Faen, så uheldig da!!! Og etter 15 år så er det ikke blitt spesielt mye bedre. Vi er stadig i synet på hverandre, og det er stadig en flott miskommunikasjon som medfører flotte misforståelser om små og store ting. Jeg er klar over min egen rolle oppi det hele, og jeg ser min svigerinne (også hun en svigerdatter) har et noe annet forhold til svigermor, for hun er ikke en sånn som meg. Hun sier ikke så mye imot og hun gidder ikke engasjere seg i diskusjoner. Men sånn er hun, det er hennes vesen. Mitt vesen og min personlighet er sånn at jeg diskuterer, jeg argumenterer og jeg holder ikke kjeft! Jeg får ikke til!

Det er litt trist, jeg får ikke til å ha et godt forhold til moren til min mann. Men på den annen side; skal alt stå og falle på meg? Er det jeg som er ansvarlig for vårt forhold? Eller er det som i alle andre medmenneskelige forhold en form for sammarbeid der man tilpasser seg hverandre? Burde hun som tross alt er eldre, og som får et tilskudd til sin familie; være noe mer åpen og inkluderende, kunne være litt rausere? Hadde hun da kanskje fått en annen svigerdatter, en svigerdatter som hadde vært rundere og som ikke hadde diskutert ved hver anledning, som hadde kunnet se også alt det positive i sin svigermor?

Er det meg eller er det henne...?

Read more...

... og vi innleder helgen med en helt teit og ukoselig krangel!

Så vanvittig unødvendig.. fra begges side egentlig, men mest fra hans synes jeg. Det må kunne forventes og innfris fra en voksen mann i sin beste alder at selvom han skal ut på festligheter på lørdagen, så klarer han å delta i familieaktivitetene på søndagen. Jeg synes iallefall at det blir ekstra dumt når man nærmest tar for gitt at man ikke fungerer dagen etter. Hvorfor kan man ikke heller ta en "hvit" kveld ute da? Det er uansett ikke snakk om å dra på fest, han skal ut med en håndfull kamerater/kolleger på middag og show. Selvsagt skal de sikkert ta seg både ett og to og tre glass etterpå, men klarer virkelig ikke en voksen mann å delta på sånt uten å drikke? Ikke denne mannen iallefall, jeg blir matt!

Veldig veldig veldig dumt og u.. -alt å ta en sånn stygg ordveksling (ja, for det ble dessverre stygt...) foran barna, men æsj! det er vanskelig å ta seg sammen, for enkelte utbrudd krever "skikkelig" svar. Det pleier jo å ordne seg, og jeg vet jeg er nok litt vanskelig for tiden... er dette helvetes pms-styret som gjør at jeg tipper over kanten. Den kanten jeg vanligvis klarer å holde med godt innenfor. Men så er det perioder, heldigvis ikke for mange dager, der jeg konstant nesten befinner meg utenfor. Og da biter jeg til altfor ofte, og har tilogmed vanskelig for å ta meg sammen overfor barna innimellom. Og alllllllttttt irriterer meg! Og jeg klarer nesten ikke å holde kjeft om noen ting.

Så ja; denne noe utrivelige innledningen til helgen skyldes så absolutt meg selv. Jeg skal ikke være så urimelig at jeg ikke ser jeg har noe ansvar. MEN (og det er et stort men): det er ikke baaaaare meg! Denne gangen (som så svært mange andre ganger) var det også han som bidro med sin svært negative måte å møte meg på. Selvsagt er det fra hans side utrolig irriterende med en som er såpass irritabel som jeg er for tiden, men det går faktisk an å møte meg på halvveien. Man trenger ikke ta alt jeg sier i verste mening, og man trenger heller ikke be meg høylytt om å ta meg sammen som om man snakker til en drittunge. Ingen andre voksne uansett drittal oppførsel ville han snakket sånn til, så jeg synes det er vanvittig lite respektfullt at han mener det er ok å snakke slik til meg i front av barna våre.

Akkurat nå er han en kjempediger møkkamann!

Read more...