Du store min...

...for en teit morgen! Blir helt matt av at vi ikke klarer å få morgenene til å skli litt bedre. Skulle tro vi hadde fått dreisen på tingene etter så mange år...!

Og jomen ble han sint som en tyr igjen, uten at jeg egentlig skjønner hvorfor. Jeg kan tenke meg til hvorfor, men ærlig talt: såpass bør en voksen mann tåle! Når du blir snakket til, og du viser null interesse overfor den personen som snakker til deg, så er det da bare rett og rimelig at du får en reaksjon...?! Man må da kunne legge bort ipoden sånn innimellom vel, iallefall når man er over en viss alder.

Æsj, jeg synes det er så dumt og ufint å vise så tydelig at man blir sur og sint for noe sånt. Hold det for deg selv, eller si ifra på en ordentlig måte!
"hvorfor er det bare jeg som skal oppføre meg ordentlig da, når du bare turer fram sånn som du vil?!"
Jeg synes jeg hører ham, høyt og tydelig... Det er så teit: fordi han har en formening om at jeg "ikke kan oppføre meg som folk", så er det sånn. Jeg er i henhold til ham, og dermed som en gjeldende regel; ikke i stand til å oppføre meg ordentlig, men jeg gjør akkurat som jeg vil. Han derimot er ikke noe problem. I den grad han er sur og gretten, så er det som en direkte følge av andres oppførsel og følgelig ikke noe han skal stå ansvarlig for...

HERREGUD JEG BLIR SPRØ

Og jeg synes det er trist at han har samme filosofien overfor barna. Hvordan skal de kunne lære hvordan best å føre seg blant folk, når faren deres sier "det er din egen feil, det er du som var sur på meg først!" og når de ikke opplever å bli sagt unnskyld til, ikke opplever at han kommer til dem for å bli venner; det er jo de som har oppført seg galt, så det er de som må komme til ham først...!

Du store min.... trist er det...

Read more...

Julefryd...? Overhodet ikke!

Iår er det verre enn noen sinne. Jeg er overhodet ikke i julemodus, og har heller ikke kommet i havn med gaver og pynt, noe som har vært på stell ved disse tider ved tidligere juler. Iår har jeg ingen pyntelyst. Og gavene har jeg såvidt begynt å tenke på. Aner ikke hva jeg skal gi, orker ikke tanken på å skulle ut og kjøpe, og har heller ikke lyst å sette igang og lage.

Men når vi først er inne på gaver: Hvorfor skal voksne mennesker som stort sett har alt de trenger, få julegaver i det hele tatt? Jeg skal innrømme at jeg er og blir en kjiping: jeg har aldri skjønt det der gavestyret, og kunne gjerne unnvært både julegaver og bursda'gaver. Har forståelse for bursda'gavene, men det der med julegaver synes jeg er noe stort tull til folk over en viss alder. Jeg blir faktisk litt provosert over at jeg må kjøpe/lage og gi bort ting og stort sett unyttig tang til voksne mennesker som igrunnen kan skaffe seg tinga sine sjæl! Jajaja, gavmildhet og hyggelig å gi bort og gleden ved å gjøre andre glad og alt det der....: Jeg ser den, og ja, det er i og for seg viktig. Men må det komme til uttrykk i form av ting og jævlige tang da??!! Kan man ikke "gi" noe annet da, noe ikke-materialistisk, noe som setter litt mer spor?

Er nok på gyngende grunn, for har egentlig ikke noen gode ideer. Nærmeste jeg kommer er kjærlighet og sånt. Men det er vanskelig å skulle "gi". Og dessuten så "gir" man det jo igrunnen hver dag. Iallefall til de nærmeste. Ellers har man jo geitene og fotballene man kan "gi" bort da; man donerer pengene man ellers ville brukt på julegave til en organisasjon som sørger for at noen i 3.verden får nytte av det. Det er jo en god tanke...og sånn sett en fin ting å gjøre.

Nei, jeg tror jeg skal la være å gi så særlig i år. Blir bare noen symbolske greier tenker jeg. Så får heller barna få skikkelige julegaver, noe som varer og er noe mer enn leketing i grell plast som kanskje sier en vanvittig teit og irriterende lyd. Jeg vil at barna skal lære seg at de ikke trenger fancy julegaver for at det skal bli jul; og da må vi voksne slutte å bruke så jævelig mye penger på vår egen jul!

Read more...

Det er meningen man skal ofre med glede

Det er ikke det at jeg ikke liker barna mine, at jeg ikke ønsket de var til... Jeg elsker barna mine, og føler hjertet mitt sprekker hver gang jeg ser på dem.

Men jeg skulle så gjerne utelatt alt det hverdagslige og kjedelige. Jeg liker ikke kjedelig som rutinepreget og plikter. Jeg liker kjedelig som stillestående, rolig og fredelig. Jeg føler meg ikke alltid voksen nok til å være så full av plikter og gjøremål til enhver tid. Det var en sjarmerende tid det å kunne være så fri for ansvar og bekymringer at det ikke spilte noen rolle hva man foretok seg til enhver tid. Ens egen betydning og viktigheten av å kontrollere sin egen sfære var det eneste man tenkte på. Det kan man ta seg i å savne fra tid til annen.

Jeg vil ha i pose og sekk! Både barn og alle de plikter det medfører, men samtidig frihet til å være uforpliktende og lat. Men jeg har erfart at det går ikke. Man kan ikke være en mor som lever kun med seg selv og egne behov for øyet. Dersom jeg faller for fristelsen å bli en slik mor, så blir ikke barna mine lykkelige, og da blir heller ikke jeg lykkelig. For min lykke står og faller på at jeg er istand til å gi dem lykke og sorgfrie tilværelser. Så man må ofre noe til fordel for noe annet. Og man ofrer selvsagt egoismen til fordel for moderlig omsorg og kjærlighet. Det er meningen man skal gjøre det med glede....

...det er ikke alltid at jeg gjør dessverre...

Read more...

Ettermiddagsballade med barnet fra ******

Hun slo seg vrang idag da jeg kom for å hente... Det er så ***** irriterende og provoserende, og jeg klarer nesten ikke å holde maska.
Men jeg er jo mamma'n da, så jeg kan jo ikke akkurat stå der og gå i flint.

Så jeg forholdt meg så rolig som jeg syntes jeg kunne og bad henne om å komme med meg med en gang. Hun gjorde det, men måtte selvsagt gjøre et stort nummer ut av at hun ikke fikk gjort ferdig et eller annet, så det var hyling og skriking og tramping.

Og det fortsatte selvsagt da vi kom opp til garderobeplassen hennes... Alt var galt, og jeg var dum og i det hele tatt. Så da ble det mer skriking... og til slutt så orket jeg ikke mer, så jeg gikk....
Jeg sa ifra altså; "nå går jeg ut og venter på deg" sa jeg "så kan du gjøre deg ferdig her på egen hånd".
Hun ble bokstavelig talt hylende forbanna for at jeg våget å forlate henne.
Men jeg gikk ut og ventet. Og hun kom trampende ut til meg, kjeftende som en liten ilder.

Det var ingen koselig hjemtur nei.... Men vi kom oss hjem til slutt, og nå er vi gode venner igjen.

Men hvor mye sånt skal man orke i lengden da? Hun er da for stor til å holde på sånn, eller....??? Jeg er så usikker. Og samtidig så får jeg så vondt, for jeg kjenner igjen meg selv da jeg var barn, og husker godt hvor dum jeg følte meg når jeg hadde oppført meg skikkelig dumt. For jeg gjorde ofte det igrunnen. Akkurat som barnet mitt gjør nå for tiden... Hun og jeg er nok ganske like, og det gjør alt enda vanskeligere tydeligvis.

Og når vi har sånne episoder så tenker jeg gjentagende inni hodet mitt: TA MEG VEKK...!!!!!

Read more...

Jeg vil leve alene i to måneder...

Her sitter jeg helt alene hjemme, ingen som krever, ingen som forstyrrer og ingen som maser. Deilig! Skulle gjerne hatt det sånn hele tiden for en stund... et par månder kanskje? Hadde vært supert om man hadde hatt muligheten til å bytte ut livet sitt litt innimellom, uten at noen led under det.

Om jeg nå for eksempel hadde kunnet lukke øynene og si høyt at "JEG VIL LEVE ALENE I TO MÅNEDER" og så vips: så skjedde det, familien min og det "ordentlige" livet mitt ble satt på vent, frosset; i to måneder. Og så kunne jeg levd de to månedene som Ta Meg Vekk uten mann og barn, uten akkurat den jobben (for jeg vill nok prøvd noe annet ja!) og bodd et helt annet sted. Gått i andre klær og sko tror jeg også jeg ville gjort...

Det er egentlig ganske mye jeg kunne tenkt meg å endret på i de to månedene.Kanskje jeg ikke ville bodd i Norge engang? Vet ikke helt... Jo, jeg ville bodd et sted der det er varmt og godt, men ikke sånn tropevarmt, bare sånn at jeg hadde sluppet å fryse. Og i en by tror jeg... eller kanskje litt begge deler? Først i en storby (Paris? NY? London? Barcelona?) og så... Bali kanskje? Eller Maldivene tenker jeg jeg hadde villet ha meg et lite opphold :-)

Men skulle jeg vært singel eller hatt en kjæreste? Hmmm, jeg tror jeg går for singel; det er så lenge siden at det kunne vært fint å oppleve igjen! Og så kunne jeg truffet drømmeprinsen der nede på Maldivene kanskje...? Han skulle vært en sånn som man bare følte med en gang at det var riktig med. En man ikke trengte å forklare seg til hele tiden bare fordi man sa noe som han ikke oppfattet helt på samme måten. En som klarte å formidle ekte følelser uten å bli sur, irritert eller flau. Han skulle vært en sånn som "ser" meg hele tiden, selvom jeg ikke sier noe eller selvom jeg ikke er der. Drømmeprinsen...

Hva skulle jeg drevet med i de to månedene da? Ikke jobbet sånn som jeg gjør nå tror jeg, det hadde vært litt kjedelig og heller ikke latt seg forene med et plutselig opphold på Maldivene. Eller forresten; jeg kunne jo drevet med en varant av det da, jeg liker jo å "hjelpe" barn, og jeg synes det er viktig å gi barn en god start. Og mange andre yrker blir for overfladiske for meg... Jeg ville vært del av en organisasjon, et veldedig prosjekt som dro rundt om i verden og hjalp barn... Noe sånt ;-)

Rik? Nei, ikke voldsomt, men mer enn jeg har i dette livet! Nok til at jeg hadde klart meg uten å hadde måttet tenke budsjett og økonomi hele tiden. For det er veldig slitsomt i lengden, det vet jeg så altfor godt! Jeg skulle hatt så jeg kunnet nyte livet og kose meg akkurat som jeg ville, men ingen rikmannstulling heller. Ahhh, det hadde vært deilig å hatt penger nok til å kunnet leve ordentlig ja...!

Hadde det vært nok med to måneder? Ville jeg ha vært mettet på singelliv, flørt og ubekymret liv etter bare to måneder? Vet ikke... håper det. Hadde vært trist om jeg lengtet tilbake etter de to månedene...
Men nå da? Lengter jeg etter det nå? Hmmm, gjør kanskje det... , men først og fremst er jeg sulten her jeg sitter alene og skriver. Tror jeg skal tusle meg ut på kjøkkenet og lage meg noe mat. Akkurat nå var det nok å bare skrive det ned, det er deilig med litt hverdagsflukt sånn når jeg er alene :-)

bloglovin
bloggurat

Read more...