Ettermiddagsballade med barnet fra ******

Hun slo seg vrang idag da jeg kom for å hente... Det er så ***** irriterende og provoserende, og jeg klarer nesten ikke å holde maska.
Men jeg er jo mamma'n da, så jeg kan jo ikke akkurat stå der og gå i flint.

Så jeg forholdt meg så rolig som jeg syntes jeg kunne og bad henne om å komme med meg med en gang. Hun gjorde det, men måtte selvsagt gjøre et stort nummer ut av at hun ikke fikk gjort ferdig et eller annet, så det var hyling og skriking og tramping.

Og det fortsatte selvsagt da vi kom opp til garderobeplassen hennes... Alt var galt, og jeg var dum og i det hele tatt. Så da ble det mer skriking... og til slutt så orket jeg ikke mer, så jeg gikk....
Jeg sa ifra altså; "nå går jeg ut og venter på deg" sa jeg "så kan du gjøre deg ferdig her på egen hånd".
Hun ble bokstavelig talt hylende forbanna for at jeg våget å forlate henne.
Men jeg gikk ut og ventet. Og hun kom trampende ut til meg, kjeftende som en liten ilder.

Det var ingen koselig hjemtur nei.... Men vi kom oss hjem til slutt, og nå er vi gode venner igjen.

Men hvor mye sånt skal man orke i lengden da? Hun er da for stor til å holde på sånn, eller....??? Jeg er så usikker. Og samtidig så får jeg så vondt, for jeg kjenner igjen meg selv da jeg var barn, og husker godt hvor dum jeg følte meg når jeg hadde oppført meg skikkelig dumt. For jeg gjorde ofte det igrunnen. Akkurat som barnet mitt gjør nå for tiden... Hun og jeg er nok ganske like, og det gjør alt enda vanskeligere tydeligvis.

Og når vi har sånne episoder så tenker jeg gjentagende inni hodet mitt: TA MEG VEKK...!!!!!