Det er meningen man skal ofre med glede

Det er ikke det at jeg ikke liker barna mine, at jeg ikke ønsket de var til... Jeg elsker barna mine, og føler hjertet mitt sprekker hver gang jeg ser på dem.

Men jeg skulle så gjerne utelatt alt det hverdagslige og kjedelige. Jeg liker ikke kjedelig som rutinepreget og plikter. Jeg liker kjedelig som stillestående, rolig og fredelig. Jeg føler meg ikke alltid voksen nok til å være så full av plikter og gjøremål til enhver tid. Det var en sjarmerende tid det å kunne være så fri for ansvar og bekymringer at det ikke spilte noen rolle hva man foretok seg til enhver tid. Ens egen betydning og viktigheten av å kontrollere sin egen sfære var det eneste man tenkte på. Det kan man ta seg i å savne fra tid til annen.

Jeg vil ha i pose og sekk! Både barn og alle de plikter det medfører, men samtidig frihet til å være uforpliktende og lat. Men jeg har erfart at det går ikke. Man kan ikke være en mor som lever kun med seg selv og egne behov for øyet. Dersom jeg faller for fristelsen å bli en slik mor, så blir ikke barna mine lykkelige, og da blir heller ikke jeg lykkelig. For min lykke står og faller på at jeg er istand til å gi dem lykke og sorgfrie tilværelser. Så man må ofre noe til fordel for noe annet. Og man ofrer selvsagt egoismen til fordel for moderlig omsorg og kjærlighet. Det er meningen man skal gjøre det med glede....

...det er ikke alltid at jeg gjør dessverre...