Plutselig ble jeg mamma'n til en liten tyv, og fikk en viktig åpenbaring...

Kl er 09:20, og jeg er godt igang på jobb. For en halvtime siden ringte jeg hjem og snakket med den yngste på 7 år: hun hadde besøk av en venninne og sammen skulle de gå til skolen. De begynner litt senere denne dagen, så derfor hadde jeg avtale at jeg skulle ringe når det var tid for å kle på og gå. Så kl 09:20 er jeg mindre stresset, vel vitende om at jentene var godt igang nede på sfo, eller iallefall på vei i sneglefart.

Men der tok jeg feil. Kl 09:20 ringer mobilen min. Fordi jeg er opptatt på jobb, velger jeg å ikke ta den. Men etter noen få minutter ringer det igjen. Jeg tar den opp og sjekker; hmmm, samme nr som har ringt begge gangene. Og jeg kjenner det ikke igjen, det er ikke skolen, ikke sfo, ikke lærer eller noen andre jeg kjenner. Jeg velger å svare denne gangen.

Hei, dette er **** ***** , butikksjef på dagligvarebutikken; jeg står her med datteren din og en venninne, de har blitt tatt i å stjele godteri!

Jeg kjente at hele meg ble gele, og jeg var sikker på at jeg hadde hørt helt feil.

Hæ?!! Hva er det du snakker om? Hvilken datter?!

Jeg var et øyeblikk sikker på at jeg hadde flere enn de to jeg har: Det kunne jo ikke være noen av de to, mine jenter gjør jo ikke slikt...!?


Men jo, min lille minste datter hadde gjort noe slikt. Nå nettopp, på vei til skolen tidlig på formiddagen, før de fleste andre går i butikken, da det var helt tomt og ingen andre kunder der, bare ansatte; så fikk min lille minste datter og hennes gode venninne det innfallet at de skulle gå inn og prøve å stjele litt godteri.

Jeg snakket litt med butikksjefen. Det var en veldig hyggelig, rolig og forståelsesfull mann, han så angeren lyste mente han, og trodde nok ikke dette kom til å skje igjen. Siden de var så små (bare 7 år!!!!???) så kom han ikke til å gjøre noe mere med det. Men antagelig kom de til å følge med om de kom inn i butikken alene igjen.

Og så fikk jeg snakke med den lille godtetyven. Hun var spak, jeg hørte nesten ikke hva hun sa. Og nesten med en gang jeg begynte å snakke, så kom gråten. Jeg visste jo ikke hva jeg skulle si, dette er jo ikke noen samtale jeg hadde forventet å måtte ha så tidlig i livet hennes; og helst hadde jeg sluppet å ha den i det hele tatt!

Jeg hørte meg selv si at jeg ble veldig skuffet. Og jeg tenkte flyktig at uff, det er sånt jeg ikke liker å skulle si til barna mine, det er helt unødvendig. Men så i neste nanosekund tenkte jeg at jo, dette er faktisk helt greit å si. I denne situasjonen vi befant oss i: jeg på jobb, snakkende i mobilen med min lille datter stående nede i lokalbutikken tidlig en formiddag fordi hun har stjålet! Det er faktisk greit å uttrykke at jeg overhodet ikke hadde forventet dette, at hun har brutt en tillit og en regel som er ganske alvorlig. Men jeg understreket at jeg ble skuffet over det de hadde funnet på å gjøre, sånn at det ikke skulle høres ut som jeg var skuffet over henne.

Vi ble enige, eller rettere: jeg forkynte at vi kom til å måtte ta både en og to prater om dette hjemme. Og jeg hørte hun hulke og si ja, jeg skjønner det, det er greit, jeg vet vi må snakke om det! Lille snuppen... Jeg var lei meg, sint, skuffet, medfølende, oppgitt, fortvilet... det meste egentlig som kan forbindes med mindre gode følelser. Og jeg tenkte plutselig at akkurat sånn har hun det også, men sikkert enda litt verre; så fint! Så bra at jeg hører hun er fortvilet, skremt og litt knekt. Da er det håp, tenkte jeg; da er det håp om at det blir med denne ene gangen, at hun nå har fått seg en skikkelig lærepenge og at det aldri kommer til å skje igjen.

Jeg husker jo selv hvordan vi kunne stjele som ravner fra både dagligvarebutikker og klesbutikker. Det var gjerne sminke det gikk i. Vi var dog litt eldre, gikk på ungdomsskolen og videregående. Det er mange som nasker i den alderen, og jeg håper at hun kommer til å holde seg for god for det i framtiden. At hennes karriere som butikktyv er helt og fullstendig lagt på hylla. Fra nå av vil hun opptre som et lovlydig lite menneske under veildedning.

◘X◘◘X◘

Resten av dagen gikk sånn noenlunde. Jeg tror jeg tenkte på det hele tiden, og jeg tror jeg var ganske fraværende til tider. Jeg kjente jeg ble mer og mer urolig jo nærmere klokka næremet seg arbeidsslutt. 

På vei hjem bestemte jeg meg for at jeg skulle være helt rolig og høre ordentlig på henne. Jeg hadde nemlig fått en urolig tanke i hodet: ofte gjør barn og unge slike dårlige valg fordi de søker oppmerksomhet og spenning. De føler seg ikke sett. Er det sånn det var med datteren min også? 

Vi lever et litt hektisk liv til tider, begge vi foreldre har fulle jobber, jentene trener mye og vi spiser aldri før etter 18. Ofte spiser vi i puljer. Så detter vi sammen i sofaen; jentene for å se litt tv, vi voksne med laptop eller avis. Og voksne som leser avis eller jobber på laptop er ikke veldig tilstedeværende. 

Aktivt tilstedeværende er det noe som heter: Vi er så langt derifra der vi sitter!

Og morgenene er ikke veldig relasjonsbyggende de heller: jeg opp tidlig for å ordne matpakker (liker å overraske dem!), vekke og hjelpe til å finne klær. De spiser frokost mens jeg diller rundt med alt som skal ordnes om morgenen med to skolebarn. 

Den bedre halvdel står ikke opp før han absolutt må, hiver seg i dusjen, kler seg i en fei, og stormer ut døra. Felles frokost med hyggelig dekket bord og småtrøtt koseprat finnes ikke. Vi vet ikke hva det er. 

Barnehage og sfo er flittige samarbeidspartnere i våre liv. Jentene blir opplært til selvstendighet, ikke bare fordi det er utviklende for dem, men like mye (eller mer?) fordi det er helt nødvendig. Uten selvstendige barn som kan ta ansvar for seg selv og som jeg slipper å ordne for mye for, går ikke hverdagen vår rundt sånn som vi har lagt den opp pr idag.

Jeg får vondt når jeg tenker på det, og vondt når jeg skriver dette. Jeg ser det så tydelig: Foruten å være en impulshandling styrt av spenning og lysten på noe godt, så er det lille tyverforsøket også en måte å si at nå trenger jeg at dere tar dere sammen, jeg trenger mer enn det dere gir meg! Jeg trenger grenser og veiledning, jeg trenger kontakt og jeg trenger at dere er aktivt tilstedeværende slik at jeg kan føle at dere er tilgjengelige! Det er ikke jeg som er 7 år som skal ta ansvar for at jeg lærer meg de viktige tingene: Det er dere som er voksne og foreldrene mine som bærer alt ansvaret for mitt liv på deres skuldre! Kjenner dere tyngden? Eller er dere blitt så vant til det over tid at det ikke kjennes lenger? Ta dere sammen!!!

Ja, jenta mi! Jeg lover deg: jeg skal ta meg sammen. Jeg skal omorgansisere litt og sørge for at vi tilbringer mer tid sammen med dere barna, sørge for at det alltid blir tid til minst en god samtale i løpet av dagen, sørge for den rette balansen av kvalitet og kvantitet. Jeg tror ikke på kvalitet hvis det ikke finnes et minimum av kvantitet... 

Hun fikk seg en støkk idag, lille søte minstejenta mi. Men jeg, mamma'n fikk en minst like stor støkk. Det skal aldri skje igjen!

Read more...