Jeg lever i en løgn

Dessverre oppdaget jeg for mange år siden at jeg faktisk ikke elsker ham i det hele tatt. Jeg husker veldig godt nøyaktig det øyeblikket det gikk opp for meg, jeg kan kjenne luktene fra utestedet rundt meg, jeg hører musikken som ble spilt, og jeg kjenner den forferdelige følelsen fra magen og opp igjennom hele kroppen: "Herregud, jeg elsker ham ikke...!"

Men her sitter jeg da; maaaange år senere, samboende og med to barn fått med denne mannen jeg altså fant ut jeg ikke elsker...Jeg valgte altså å ignorere det, og spille et spill. Hvorfor? Redsel tror jeg, frykt for å være alene, frykt for ikke å få de barna jeg ville ha i tide, frykt for å være en taper på kjærlighetsfronten; jeg hadde jo allerede ett mislykket forhold bak meg, og jeg tror jeg var livredd for å vise verden et evt nytt mislykket forhold. Så jeg valgte å ikke gjøre noe med den gnagende følelsen av feil som plutselig gjennomsyret meg akkurat den sommerkvelden for mange år siden.

Istedet ble det barn, flytting og full etablering. Det har jo gått fint. Det er jo ikke sånn at jeg ikke har kunnet fordra fyren, han er kjekk og sexy, morsom, omsorgsfull og absolutt likandes. Så en god del år tror jeg faktisk jeg var ordentlig forelsket i ham, at jeg utviklet en form for ekteskapelig kjærlighet til ham. Det går nemlig veldig fint å leve et godt liv med en man ikke er hodestups forelsket i. Det hjelper såklart at fyren er lekker å se på, at man har samme humor, et par felles interesser og at sexlivet lever godt. Utover det er det stopp. Da må en starte på lista over alle de tingene ved ham som jeg misliker sterkt, som jeg ikke kan fordra og som er årsaken til at jeg nok aldri kan elske og ære denne mannen av hele mitt hjerte. Vi er grunnleggende forskjellige, og det er dessverre sider ved ham jeg rett og slett finner motbydelige.

Det er blitt veldig tydelig for meg den siste tiden. Jeg har skjønt at jeg nå befinner meg et sted i livet der ting gjerne endrer karakter: det som var stramt og yppig, er nå hengende og ikke fullt så yppig. Det som var enkelt (som å stramme opp magen ved noen enkle øvelser om kvelden), er nå et større prosjekt som må planlegges og legges inn i ukentlig agenda. Og det som var hett og dampende når som helst, er nå ikke spesielt fristende noen gang på døgnet... Tilnærmelsene hans tenner meg ikke. Jeg er død og likeglad når han kommer med kroppen sin, kjærtegnene sine og ønsker intimt samkvem. Jeg biter tenna sammen, og håper han ikke trenger for lang tid.

Samlivet er blitt en byrde. Jeg slapper ikke av lenger. Jeg elsker ham ikke. Og jeg tror ikke jeg har elsket ham på 14 år. Vi har vært sammen i 15... Dette samlivet er en løgn.