Endringer i livet

... det kan dreie seg om så mangt, både de store og de små tingene. Jeg ble i forrige uke forespeilet tildels store endringer på jobben. Det var et lite sjokk, på tross av at det på sett og vis var ventet. Men til min fordel ble forslaget trukket tilbake, og jeg slipper gå hele sommeren å tenke på hvordan det kommer til å bli til høsten. For vi fortsetter som før. Er veldig glad for det.

Så er det andre endringer som også kan skje. Jeg var lenge rimelig klar for at jeg kanskje ønsket å bryte dette samlivet jeg lever i. Det kjentes tungt, trist og fremmed. Jeg hadde ingen å prate med, vi som levde sammen levde på hver vår planet, i stillhet eller i bitende diskusjoner. Det var vondt, hver morgen og hver kveld var det vondt å være hjemme. Men så har man barn, og dermed så blir man hjemme. Så på hjemmefronten var jeg klar for endring...

Men også her ble forslaget trukket tilbake. Og vi fortsetter som før, jeg slipper å gå hele sommeren å lure på hvordan høsten kommer til å bli. Jeg er veldig glad for det. For det er selvsagt en grunn til at jeg endret mening, og nok en gang ønsket veldig å få samlivet vårt til å fungere igjen. Men den konkrete grunnen...? Nei, jeg klarer ikke redegjøre for det på en skikkelig måte. Det er en av de tingene i livet som bare blir sånn, som bare må aksepteres: to mennesker har funnet veien fram til hverandre, og de kan ikke slippe. Selvom veien de går til tider er bratt, full av stup og sikten uklar; så finner de alltid tilbake til hverandre.

Å tenke seg livet uten den andre er ikke et optimalt liv. Jeg trenger ham. Og han trenger meg. Vi må riktignok jobbe med å behandle hverandre snillere og ta bedre vare på hverandre, men det kjenner jeg at vi skal klare. Jeg er klar for å gjøre endringer i samlivet!