Vi kræsjer med venninnens foreldre på grensesetting

Den lille har en venninne som hun har kjent siden barnehagetiden, og de er forholdsvis mye sammen. De går til skolen og leker gjerne litt på fritiden. Vi bor slik at vi kan se huset deres. Det er en parkeringsplass og en lekeplass som skiller.

Så har det seg slik at foreldrene til denne jenta er i overkant beskyttende i forhold til det vi er. De slipper henne nærmest ikke av syne, hun blir og skal følges overalt og de er tildels nøye på hvem hun velger å være sammen med.

Nå er hverken barns pappa eller jeg sånne som mener barn skal klare seg selv til enhver pris. Vi har regler som de fleste, setter grenser og har ikke latt minsta særlig ut av syne vi heller. Inntil nå...

Hun er i slutten av første klasse, bor ca 5 min unna skolen i voksen jevn gange langs en nærmest bilfri og trygg skolevei. Vi bor slik at vi er omgitt av skolekamerater i div alder på alle kanter i et rolig og stille miljø.

Vi finner det nå naturlig og riktig å slippe opp mer og mer. Hun har selv uttrykt ønsker om å få gå hjem selv sammen med en venninne, gå uten voksenfølge til skolen, være ute på egen hånd og besøke venner i gåavstand hjemmefra. Og hun har fått endel av disse ønskene innfridd.

Hun har nemlig en annen venninne der foreldrene er helt motsatt; denne jenta har allerede mobil og egen nøkkel, har gått alene til og fra skolen sammen med et eldre søsken fra dag 1, og klarer seg nå helt på egen hånd. Jenta mi vil gjerne gjøre som denne jenta, og ta følge med henne daglig.

Og jeg vil så veldig gjerne innfri minsta min sine ønsker. Ikke bare fordi hun maser og at det er lettvint for oss i hverdagen (da slipper vi jo både følging og henting; mye tid spart!), men aller mest fordi jeg ser at lillejenta mi ikke lenger er så liten. Hun fortjener å få skikkelig sjanser på å vise både for seg selv og andre at hun er blitt så stor at hun kan klare seg mer og mer selv.
Jeg ønsker å ikke være en slik forelder som hindrer utvikling og modning, men en sånn som legger til rette for vekst og utvikling, og som tør å gi barna mine tillit. Da tror jeg man får mye tillit tilbake når de kommer til den tiden i livet da tillit mellom foreldre og barn kan være avgjørende for en rekke store og små valg.

Men: de (etter min mening) overbeskyttende foreldrene til denne første jenta står delvis i veien for meg. Vi har, som min bedre halvdel påpeker, bl.a inngått en avtale om følging til skolen sammen med dem. Jeg kan veldig tenke meg å endre på den avtalen, at de går sammen til skolen, men at vi voksne ikke lenger trenger å følge. Det å bryte den opprinnelige avtalen vil være å gjøre hverdagen vanskeligere for denne familien, for de mener at jentene er for små til å gå alene (selvom de er i følge) vil dermed velge å ikke ha avtale med oss i det hele tatt.  Men det er da strengt tatt deres valg...?
Når de går sammen med jentene opptrer de overbeskyttende og jeg synes ikke de gir jentene en sjanse. Etter min mening fratar de datteren min noe. Ikke at den lille tiden hun tilbringer med disse foreldrene er avgjørende, men det irriterer meg!

Det irriterer meg også at når for eksempel datteren min ringer på hos de for å få med seg venninnen sin ut på lekeplassen der jeg har avtalt at hun skal holde seg, at de sier "nei, det kan ikke ***** for vi har ikke mulighet å være med ut, men du (min jente) får komme inn til oss".
Når vi litt med vilje har gitt henne tillatelse til å ferdes her og der alene, så irriterer det meg at fordi hun er sammen med akkurat den venninnen så får hun ikke gleden av å ferdes nettopp alene, for de må følge med sin egen datter.

Jeg er klar over at jeg ikke får gjort så mye med det. At de har en slik oppdragelse kan ikke jeg gjøre noe med. Men jeg kan legge til rette for min egen datter, slik at vi gjør slik vi mener er best. Jeg kan ikke og vil ikke ta hensyn til andres bekymringer og redsler når jeg selv ikke føler det i det hele tatt. Jeg vil ikke at andre skal hindre mine barn. Jeg vil ikke gøre ting på en annen måte bare fordi vi inngikk en avtale for snart ett år siden.

Jeg ser jeg er nødt til å snakke med dem. Og få orden på dette her. Lillejenta mi er blitt stor, og jeg ser det som min plikt som forelder å følge det opp, ikke hindre det.